Ærleg talt er eg nokså lei av at bloggen min berre inneheld ting som eg gjer og slikt. Sånn eg tenkte om bloggen eg skulle før eg starta skulle den vera noko annleis, noko som ein ikkje les på andre bloggar. Men det er nok av bloggarar som fortel om dagleglivet sitt. Og for all del, det er veldig fint det og, det er ikkje det eg seiar. Men det er så mykje usagt i å ha ein blogg som er "lik" ein annans. Og vi menneske er jo alt anna enn like. Alle er skapte ulike. Kvifor då blogga om dei same tinga? Kvifor då gå med dei "kule kleda", som andre har godkjent? Kvifor då late som om ein er noko ein ikkje er?
Kva om det fins nokon som godtek deg for den du ER og ikkje det du strevar etter å bli? Kva om det fins nokon som syns du er så utruleg flott og som elskar deg over alt? Kva viss eg seiar at det fins noko eller nokon som ville gjere ALT for å verte kjend med akkurat DEG? Skal eg leggja til at nokon har valt å døy, for DEG, og for alt det gale du gjer. Eg vel å tru at det er sant, at nokon passar på meg og berre vil meg godt. I tillegg har eg ein ven eg alltid kan prate med, som stiller opp når eg treng han, som aldri er optatt med noko anna eller som vert sur på meg. Det handlar berre om å tru, og eg har ikkje angra på valet eg tok. Sjølvsagt vart ikkje livet mitt berre fryd og gammen, det er ikkje det det handlar om; eg har mine stunder som andre, det kan eg lett seie. Men atskilleg betre vil eg våga å beskriva livet mitt som; det har meir verdi, eg ser på meg sjølv som noko, eg har lært å godta meg sjølve som den eg er og synast i grunn at eg er heilt OK. Det er du og!
Kim Walker – Ei utruleg god dame.
- Ann Elin.
"Mine tanker og ord" leveres av Bloggbyen.com
Beskyttet av Akismet
Er noe du lurer på? Kontakt oss!
Lag din egen blogg!